rastlaus

Jan Bård Midtgård i Normaintcoy (Camp Scorpion)

Min første kontingent i Libanon, var som mekaniker i Normaint Coy ( Camp Scorpion ). Tiden i NC var en flott periode, en del arbeid og mye fritid. Arbeidstiden og forholda rundt arbeidet var omtrent som i Norge . Det som var annerledes var varmen og alle de flotte road testene vi hadde. Når vi dro ut på roadtest, var det for å teste kjøretøya vi hadde reparert. Vi kunne dra rundt i Unifils ansvarsområde og bli borte fra leiren i svært lang tid. I NC var en privilegert, tjenesten der var enkel, lett og med masse fritid. NC var det største verkstedet i Unifil og var en meget viktig del av apparatet som skulle holde UN operativ

I Camp Scorpion arbeidet det mange sivile libanesere. Unifils tilstedeværelse betydde meget for samfunnet rundt de forskjellige leirene. De som arbeidet for UN brakte faste og gode lønninger hjem til sine familier. UN brakte med seg trygghet og penger til Sør - Libanon. UN har gjort og gjør vel fortsatt en god jobb, dog uten Norsk deltakelse lenger.

I leiren hadde vi en Jeep som vi kunne låne for å se oss omkring, denne muligheten benyttet jeg og min venn Rabben oss av så mye som mulig. På grunn av dette fekk vi sett store deler av sør Libanon og fekk oppleve mye, dette var med på å gjøre tjenesten i NC til en stor opplevelse.

Her var HQ for Normaint Coy. Her holdt kontorpersonellet til og i første etasje var det kjøkken. Maten en fekk servert her var førsteklasses. Jeg tjenestegjorde senere i to kontingenter i Norbatt, på en uteposisjon. Hadde de gutta hatt den minste aning, om hva slags mat en fekk servert i NC, ville det blitt opprør. Maten på en uteposisjon var et mareritt sammenliknet med maten i NC.

Unifil bidro også med å slokke branner som var et stort problem på sommertid. Det var ikke få grasbranner vi rykte ut for å slokke. I en av dem ble det påstått av lokalbefolkningen, at det var Ghanesiske UN soldater som hadde startet brannen. Etter hva befolkningen sa så skulle "Gutta Boys" grille seg en hund på et bål, men hadde miste kontrollen over bålet. Det hadde så utviklet seg til en stor brann som vi brukte lang tid på å få kontroll over. Om det virkelig var tilfelle dette med Ghanbatt, fekk vi aldri helt klart for oss. Sannheten er i alle tilfelle at de miste et kjøretøy og noen våpen i den brannen.

Unifil bidro også med litt medisinsk hjelp og hjelp ved bilulykker. Bilulykker var det ganske mange av men heldigvis så var de aller fleste av en ikke for alvorlig karakter. Mange fekk hjelp av medisinsk personell med vanlige sykdommer og skader. Tannlegene var også hyppig besøkt av befolkningen.

En liten del av befolkningen var ikke så positivt innstilt til UN tilstedeværelse. Dette var i hovedsak unge menn som følte seg uvel ved å ha andre militære styrker enn de Libanesiske tilstede i sitt nærområde. På den tiden jeg var der nede begynte de ekstreme religiøse gruppene å gjøre seg mer gjeldene i området. Det dukket opp stadig flere å flere plakater av Khomeini og andre religiøse ledere. Det ble i 1983 sprengt flere kraftige bilbomber i Libanon. De to største drepte ca. 170 amerikanske og 60 Franske soldater i Beirut. Det smalt også en stor bombe i Tyr området som drepte mange Israelske soldater. Det var snakk om flere titalls stykker. I camp Scorpion var også fått beskjed om at leiren kunne være et potensielt bombemål. Vaktholdet i porten ble etter dette betydelig skjerpet

I Libanon var det så som så med trafikkkulturen. Trygg Trafikk hadde hatt litt av en utfordring her. Stadig vekk så vi privatbiler med bagasjerommet fylt opp med småbarn og hunder. Den manglende forsiktigheten i trafikken, medførte stadige trafikkulykker.

Jan Bård Midtgård