rastlaus

På eventyr i Alaskas uberørte villmark

Alle bærer på en drøm, helt siden guttedagen har jeg drømt om å få oppleve Alaskas store og uberørte villmark. Sommeren 2002 gikk denne drømmen i oppfyllelse.

Det hele begynte da jeg tilfeldig kom over en webside med en turbeskrivelse fra en kanotur på en av Alaskas mange og store elver. Tanken var der med en gang. Kan andre gjøre det så kan jeg også! Sammen med en kompis, Arve Navelsaker og sønnen min Aleksander, planlagte vi denne turen. Kort fortalt dro en gjeng på 5 stykker over til Alaska og padlet elven Beaver Creek. En kanotur på litt over 200 km gjennom uberørt villmark. Her møtte vi grizzlybjørn, svartbjørn og den enorme elgen som i størrelse langt overgår den norske. Dette møte med Alaskas enorme villmark og det rike dyrelivet gjorde et så sterkt inntrykk at jeg lovde meg og min sønn at vi skulle tilbake hit.

To år senere var jeg, Arve og Alexsander på veg tilbake. Denne gangen for å gjennomføre en femukers vandre- og padletur. Med på turen var også Rune Waldal, Gunnar Midtgård og Jens Petter Ous. Turen stilte store krav til planlegging. Ute i villmarken er det ikke plass for å gjøre feil. Her er man fullstendig overlatt til seg selv. Jeg og Arve tilbrakte mange og lange timer bøyd over karter for å finne en rute som kunne gi oss det vi var på jakt etter. Valget falt til slutt på en rute fra Candelar Lake, midt i Brooks Range, til inuittlandsbyen Anaktuvuk Pass som ligger en del mil lenger øst. Fra Anaktuvuk Pass skulle vi padle John River. Mange ting må ordnes foran en slik tur, småfly for fly oss inn og ut av villmarken samt forsyne oss med proviant, leie av kanoer, nødpeilesendere, jakt- og fiskelisenser, proviantlister osv. I tillegg måtte vi søke om løyve til å ta med oss våpen til USA, hvilket har en behandlingstid på flere måneder i det amerikanske byråkratiet.

Selve turen startet med et bushfly fra Fairbanks, Alaskas nest største by 40 000 innbyggere. Den ligger mitt i landet. Vi fløy til Beetles, en landsby med 40 innbyggere. Her skiftet vi til et nytt bushfly og fløy videre nordover og inn i Broks Ranges ville fjellheim. Etter en to timers lang flytur landet vi på Chandler Lake. Idet vi steg i land ble vi møtt av villmarkens verste skapning, myggen. Millioner av dem ventet på å få borre sine blodsugende snabler dypt ned i norske sarte blodårer. Nesten like ivrig til å bite som myggen var fisken i Chandler Lake. Her opplevde flere av oss vårt livs store fiskestund. Vi fikk fisk på nesten hvert kast. Harren var ivrigst til å bite på, men vi fikk også en del røyer. Vi dro i land den ene stor røya etter den andre,. Den største vegde ca.9kg.
Vi tilbrakte 2 dager ved Chandler lake, før vi begynte på den lange og tunge vandringen østover mot Anaktuvukpass.

De første dagene var vi plaget av tett røyk fra de mange skogsbrannene som raste lengre sør. Vi brukte GPS for å finne vegen gjennom den tjukke røyken. Det var lite vi fikk sett av landskapet.en etter et par dager forsvant røyken og vi kunne nyte landskapet i all sin prakt. Sekkene var litt for tunge og myrene var tunge å vandre over. Vi slet også når vi bevegde oss gjennom fjellheimen. Det var lite dyr å se, noen rein og fjellsauer var alt vi så før vi nærmet oss Anaktuvuk Pass. Noen mil nordenfor Anaktuvuk Pass møtte vi turens første ulv og tre grizzlybjørner. Vi følgte dem i kikkertene i lang stund. De ventet på de store reinsflokkene, som skulle komme sørover fra tundraen snart. Reinsflokken som hører til i dette område er på flere hundrede tusen dyr. Dessverre var vi litt for tidlig ute. Vi fikk ikke være vitne til det dramaet som utspiller seg når ulv og bjørn angriper reinen.

Planen var at vi skulle fiske litt til middag, men dette slo feil. Denne sommeren var den tørreste på mange tiår i Alaska og elvene var forvandlet til små sildrende bekker. Dette gjorde at vi måtte trekke ned fra fjellene og bevege oss lengre nordover og ut på tundraen. Vann måtte vi ha, så vi hadde ikke noe valg. Kartene var gamle og gav oss noen ubehagelige overraskelser. Stadig måtte vi krysse dype kløfter med bratte nedstigninger og ditto bratte oppstigninger på den andre siden. I følge kartene skulle det være så godt som flatt. Det falt noen ord, om det amerikanske kartverket, som ikke egner seg på trykk. Landskapet vi vandret i var fascinerende og vakkert. Selv myrer som stekker seg i kilometer etter kilometer kan være vakre på sin måte. Været var stort sett bra og vi låg værfaste kun en dag. Da lå tåken grauttjukk, det regnet og det blåste en kraftig kald vind fra ishavet. Vi tok like godt en hvile dag. Etter 15 dager på vandring, ankom vi inuittlandsbyen Anaktuvuk Pass. Her teltet vi et par dager og ventet på kanoer og provianten som skulle ankomme med småfly.

Vi kom i god kontakt med eskimoene og ble bedt med på gudstjeneste. Dette var en selsom opplevelse. Å høre eskimoene synge på sitt eget språk, med en innlevelse som du ikke finner i en norsk kirke, gav oss en minneverdig stund.

En av nettene vi tilbrakte utenfor landsbyen måtte vi kjøre med vakt. Vi satt oppe 2 timer hver og voktet en bjørn som hadde lagt seg til å sove 100 meter fra teltene. Da den våknet kom den for å avlegge oss et besøk, men Arve som var på vakt, fekk jaget den bort. Dette var den ensete natten vi kjørte med vakt, ellers lot vi bjørn være bjørn og sov, om ikke trygt, så godt, i telta på hele turen.

Kanoene og provianten ankom. Vi monterte sammen Ally kanoene og begynte på en 3 ukers padle tur nedover John River. Den første dagen var det en sann fryd og padle på elven. Ikke mer slit med tunge sekker og myggen var borte. Livet var herlig. Andre dagen forandret elven karakter og forandret seg fra en stilleflytende elv, til en steinrøys det rann vann over. Vi måtte dra og slite kanoene over, mellom og av og til føltes det nesten ut som under steinene også. Vi padlet der det var mulig, men det gjekk hardt ut over kanoene. Vi gikk stadig på grunn og kjørte inn i steiner så det knaket i kanonene. Spesielt en kano fekk kraftig medfart og vi slo flere hull i den. Det var da bare ta den på land og lappe den sammen så godt som mulig. Men så kom det et par dager med kraftig regn og elven vokste seg stor og kraftig. Nå gikk det virkelig unna og av og til litt vel fort. Vi hadde to velt og alle kanoene sank en gang. Vi traff på stryk som det var umulig og padle og da var det bare å taue kanoene forbi. De første 5 milene var vanskelige å padle og vi brukte 5 dager på den delen. Etter hvert ble elven roligere og den fløt sammen med andre elver. Det ble stor, over 100 meter brei på det bredeste og den rann sakte sørover. Det var bare å la strømmen føre oss mot målet. Vi tok noen padlefri dager. Da besteg vi noen av de mange fjelltoppene som reiste seg opp på begge sider av elven. Etter 5 uker på tur var det faktisk trist å forlate villmarken.
Så trist at jeg allerede har begynt å planlegge en ny tur. Denne gangen blir det en tur som strekker seg over 3 måneder.

Tekst: Jan Bård Midtgård 2004