rastlaus

Beaver Creek 2002

Spennede møte med villmarken

Etter to dager med forberedelser i Fairbanks, proviant, ammunisjon, fiskekort og diverse andre artikler ble anskaffet, var vi klare til å dra ut på tur. En dag senere enn planlagt ble vi kjørt ut til startpunktet ved Nome Creek. Forsinkelsen skyldes skader på vegen som måtte repareres før vi kunne bli kjørt ut. Det første som møtte oss ute i villmarken var horder med blodtørstige mygg. Det var bare å finne frem de nyinnkjøpte myggjakkene, smøre seg godt inn med myggolje eller spraye seg, alt etter hva en foretrakk eller hadde tro på. Ally kanoene ble raskt montert og utstyret stuet om bord. Etter en rask sjekk med kartet, kalibrering av GPS`n og en peptalk sette vi farkostene på elven.

Vi startet i lett overskyet vær, temperaturen var en 15- 16 grader og solen så ut til å kunne bryte gjennom skydekket når som helst, alt lå til rette for en flott dag på elven. Vi hadde vært litt bekymret for om vi ville få en våt og kjølig tur nedover elven. Det hadde striregnet i fjorten dager i strekk før vi kom, men litt flaks skal man jo ha, så denne dagen sluttet det å regne og i de neste 10-11 dagene skinte solen om kapp med våres brede smil. I begynnelsen er elven normalt grunn og det er vanlig å bære kanoene over det værste hindringene, men takket være fjorten dager med regn slapp vi unna dette slitet. Vannstanden var godt over det normale, for oss betydde dette god fart og litt mer spennende padling.

Etter bare tre hundrede meters padling, ropte de fra den ene kanoen: Dette går aldri bra!. En liten padleteknisk feil sette en støkk i det ellers så robuste mannskapet på kanoen "Triste Gufas". Styrmannen ville gjerne sette kunnskapene på prøve å siktet seg inn på de største bølgene, men det skulle vise seg at utfordringen ble dårlig mottatt fra resten av mannskapet. Det var litt for tidlig å bli gjennomvåte, mente de. Hendelsen ble fort glemt da sansene ble mer opptatt av den vakre naturen vi padlet inn i med en nå mer forsiktig styrmann.
Vi padler nedover Nome Creek og elven er fortsatt smal, men etter som elvene Champion Creek og Bear Creek strømmer ut i blir den elven bredere og dypere og den får navnet Beaver Creek River. Vi treffer stadig på trær som henger utover elven og det føles som de strekker sine grener ut etter oss. Vi må stadig svinge unna for" Sweepers" som ligger ut i elven, en kan skade duken på Ally kanoene om en kolliderer med de skarpe grene.

Den første dagen svinner hen og det er snart tid for å slå leir. Å finne en egnet leirplass er ikke noe problem, nedover hele elven ligger det grus/sand banker på rekke og rad. Ved til å lage bål har det vel aldri hvert enklere å sanke, det ligger store tørre trær over alt på elvebredden. Snart er teltene oppe og vi samles rundt leirbålet. Den første middagen på turen blir tilberedt, spagetti med sterk tomat saus (medbrakt fra Norge) og biffkjøtt. Det smaker fortreffelig. Kaffen settes over mens Steinar Frøholm som er den ivrigste fiskeren blant oss finner frem fiskesakene, for nå skal den berømte Beaver Creek Harren fanges. Steinar fisker mens vi andre studerer teknikken og kommer med gode råd, det ser ikke ut til å hjelpe, han får rett og slett ikke fisk. Det skulle vise seg at dette var første og siste gang noen fisker uten å få fisk, elven kryr av Harr. Til slutt gir den tapre fiskeren opp og kommer over til oss rundt leirbålet, etter en kopp kaffe er det dårlige fiske glemt. Praten går lett rundt bålet, dagens inntrykk blir diskutert og kommentert. Det er første kveld vi sitter rundt bålet og har god anledning til å bli kjent med hverandre, nesten ingen av oss kjente noen av de andre fra før. Vi har en felles bakgrunn, alle er vi FN/NATO veteraner med til sammen 7 års tjeneste ute i forskjellige misjoner. Det la grunnlaget for mange og lange diskusjoner. Det virket som denne erfaringen var en positiv faktor for trivsel og samhold. Gjennom nettstedet veterannett.no fant vi frem til hverandre og ble enige om å padle Beaver Creek. Denne kvelden brenner leirbålet lenge, svært lenge.

Etter 3 dager med padling tar vi en dags pause for å bestige en av de mange toppene i fjellkjeden White Mountains. Det blir en liten diskusjon om hvilken av toppene vi skulle bestige, men snart var valget tatt og vi begir oss på veg mot toppen. På elven lovpriste vi solen men i den bratte fjellsiden ble den en plage, vi var godt kledd i et forsøk på å holde myggen ute å det gjorde at turen oppover ble en svett fornøyelse. det var ikke bare solen som gjorde oppstigningen hard, men det faktum at hele fjellsiden er dekket av et solid lag med torvmoser. Har du vandret i en myr så vet du hvor tungt det er å bevege seg i et tukt torvlag, prøv så å forstill deg deg et slikt underlag i en bratt fjellside så forstår du sikkert hvor tungt det var å bevege seg oppover. Det tok en stund å komme seg ut av skogen og høyt nok opp til at vi ble kvitt myggen. Når vi kom til topps fekk vi øye på en villsaubukk, et flott dyr som kikket nysgjerrig ned på oss før den snudde overlegent på hode å løp elegant bortover den skarpe fjelleggen. Vi så flere små flokker med villsau ( dall sheep)og en må la seg imponere over deres evne til å ta seg frem i det bratte terreng.

White Mountains er delvis oppbygd av kalkstein og dette gir plantelivet helt spesielle levevilkår. kalksteinen kommer ikke til syne så godt før en er over laget med torvmose og en kommer inn på snaufjellet. der hvor torvmosen råder grunnen er plantelivet kjedelig, men så snart en er på snaufjellet livner det i lunder, blomsterprakten en møter kan gjøre enhver hobbygartner våt i øyekroken. Det blomster over alt i sprakende farger, den mest dominerende blomsten er valmuer og da helst den gule sorten( Papaver alaskanum), men den hvite(P. alboroseum) er også representert. Av andre arter finner en sibirfloksen, blåkolokker og en art av forglemmegei ( som om vi kunne det).

Tiden står ikke stille som kjent, ei så på kanotur i Alaska. Dagene går, å snart er første uken over. Vi bestemmer oss for å padle om natten i et par dager(netter), dette tror vi skal gi oss større mulighet for å se bjørn og andre dyr. Å padle om natten var en flott opplevelse, alt er stille rundt en, det blir ikke mørkt, men skymt å kjøligere. Når vi padler nedover elven kommer vi inn i en trang kløft med bratte skråninger på begge sidene, spesielt på den ene siden reiser skråningen seg bratt og går over til å bli en fjellvegg. Det blir straks kjøligere å mørkere, vi får følge av de hese skrikene til en fjellvåk. Vi ser ikke mer dyr om natten enn hva vi gjør om dagen, men stemningen gjør det likevel til at det blir et par minneverdige netter på elven, spesielt er det flott når tåken ligger som et teppe over lanskapet. Det er underlig å se den andre kanoen forsvinne inn i tåken. Av og til løper små bekker ut i elven, de kan gjerne være bare et par tre meter brede, men de har grav seg ned i landskapet og er fylt med snø, underlig nok. Når en padler forbi slike bekker er det som å åpne døren til fryseren, kulden slår imot en. Dette skyldes nok at bare en meter ned i bakken finner en permafrosten. Dette er også grunnen til at vatnet er svært kaldt, det er ingen fornøyelse å ta morgendukkerten. Permafrosten er årsaken til at trærne ikke tåler så mye før de faller over ende, røttene klarer ikke å få feste i den grunne jorden.

Vi skulle være fremme ved Victoria Creek og flystripen, en dag før vi hadde avtalt å bli hentet med fly, en kan ikke være sikker på at værforholdene er slik at en kan bli hentet på en bestemt dag så piloten vil gjerne ha et par dage å velge imellom. Et stykke ovenfor Victoria Creek finner vi frem til bostedet til Archie Miller, en fangstmann som har bodd i Alaskas ødemark i årevis. Dette hadde vi sett frem til, spesielt vår egen fangstmann " Trapper Valldal". Det skulle vise seg at Archie var bort reist på denne dagen, skuffelsen var stor, et av det vi hadde håpt skulle være en av turens høydepunkt forsvant. Der stod vi 5 tapre menn med tusen spørsmål, å det eneste vi oppnådde var et nytt spørsmål. Hvor var Archie? En liten lapp( ikke same) forklarte at Archie var dratt på tur nedover elven, tilbake ville han ikke være på mange dager. Vi studerte hytten og fangstredskapen, tok noen bilder, for så å rusle slukøret tilbake til kanoene. Vi lot oss drive ned over elven mens vi diskuterte livets lite hyggelige overraskelser, stemning var lav. Det er underlig hva livet kan gi en av overraskelser, her midt i denne skuffelsens tid, dukket turens høydepunkt opp, inne på elvebredden på den andre siden av elven fikk vi plutselig øye på en Grizzly binne med to unger på slem. karene hev seg på årene å padlet hva de kunne, bjørnen var ikke oppmerksomme på oss, å vi kappet ned avstanden dramatisk, men så var det stopp, vi gjikk på grunn så det knaket i sammenføyningen i kanoen. der stod vi på grunn med en grizly på 50 meters avstand. Hva skulle vi gjøre, det var selvsagt bare en ting å gjøre å vi gjorde det, vi hoppet ut av kanoen å sprang som galne mot bjørnen for å få et godt bilde.

Jan Bård Midtgård 2002